n0tin

Jeg er lei av å være trist. Jeg er lei av å gråte. Jeg føler meg så forbanna tom inni meg. Jeg er lei av å føle meg verdiløs. Jeg er lei av å føle meg gal. Jeg er lei av å være alene. Jeg er lei av å kjefte på folk. Jeg er lei av å late som. Jeg er lei av å drømme om ett liv jeg aldri kan ha. Jeg er lei å gå glipp av ting. Jeg er lei av å savne folk. Jeg er lei av å huske. Jeg er lei av å ønske at jeg kunne starte på nytt igjen. Jeg er lei av å ikke kunne gå vidre i livet mitt. Jeg er lei av å late som at alt er okey. Jeg er lei av å være anneledes. Jeg er lei av å være sint. Jeg er lei av å trenge hjelp. Jeg er lei av å lure på når noen skal komme å hjelpe meg. Jeg er lei av .. å være lei.

Modenhet har mer å gjøre med hvilken erfaringer du har, og hva du har lært fra dem, og mindre å gjøre med hvor mange bursdager du har feiret. Jeg vet ikke en gang hva jeg vil. Kanskje jeg bare vil være alt for noen. Av og til, merker jeg at jeg stirrer i taket, å lurer på om jeg er den eneste som føler dette.

Jeg vet jeg ikke er den eneste som har mye å streve med, og jeg innser at jeg må komme meg vidre i livet. Jeg har grått for lenge. Av og til er livet så forbanna urettferdig, men å forandre seg er aldri bortkastet tid, fordi av og til, så må du være din egen helt.

Jeg vet ikke hva som er rett og hva som er ekte lengre. Jeg vet ikke hvordan det er ment at jeg skal føle meg.

- når tror du det vil komme til det punktet at jeg innser hva som er rett, hva som er ekte, og hvordan jeg _egentlig_ skal føle meg?

Dette er vanskelig, mest sansynelig vanskeligere enn det burde ha vært.
Hvorfor er det så jævla vanskelig å si noe? Hvorfor er det så jævla vanskelig å snakke med noen?
vorfor er det sånn at når jeg prøver å si noe, så kommer ikke ordene ut? Det værste er vel at det blir bare verre, hver dag, hvert minutt og hvert sekund. Selv om jeg hater å innse det, så vet jeg at tomheten er det hele tiden. Seriøst, om jeg kunne ligge i senga å stirre på veggen hele dagen og ikke gjøre noe, så ville jeg gjort det. Jeg vil bare gjøre det. Er ikke det bare fantastisk teit? Du tenker vel, hvem faen vil gjøre det? Hvem vil gjøre det mer enn noe annet i verden? - Jo, meg. Nettopp. Det som gjør det enda vanskeligere er at jeg må gå igjennom alt dette alene. Jeg er faktisk alene, mamma, pappa, eller noen i vennegjengen min vet ikke om det. Herregud. Jeg mener.. Jeg er alene om det, men jeg er ikke .. alene, sånn sett. Men jeg er fremdeles alene, fordi de tror jeg smiler å går rundt hver dag på skyer å alt jeg ser er regnbuer osv. Noen som har fortalt meg at de alltid skal være der for meg, er ikke der. Her er jeg, alene, lukket i denne smerten inni meg, og det er der den må være. Av og til føles det som at jeg strekker hånda mi ut etter en annen hånd, men det er ingen der for å redde meg. Det er ingen der til å hjelpe meg igjennom dette. Jeg vet at om jeg må fortsette å gjøre dette alene, så klarer jeg det ikke. Men så er det ett nytt dilemma, hva er det egentlig noen kan gjøre for meg for å hjelpe meg? Sånn seriøst? Snakke med noen om det, ja nettopp, jeg klarer ikke det. Det er for vanskelig, det krever for mye å gjøre det. jeg vil bare forsvinne, la meg forsvinne, la meg glemme alt, la meg slutte å ha det så vondt..

So, how is it my responsibility if I take out $101 from my creditcard, to give 20 of them to my brother because I owe him, and then give the rest of the money to a person who boguth beer and stuff for me (Have to be 18 in Norway),and then are going to give the money back to me, but this certain person owe someone else money too, so this certain can't give me the money back before the 20th (Yesterday) because this person got their money then. This certain person owed me about $51 after he/she bought the stuff for me. I sent a massage to this person to ask if he/she could put them on my bank account, and my answer to that was for some reason that the money is gone.

Hai der!:)

 

 

Yep, I came home from work 2:15 pm and now I'm sitting here.
I had this horrible day today because I had to go to another department today.

 

 goodbye juniorhigh

hello summer '09




 

   0NE L0VE - 0NE LiFE   

                                                            live.it.up *

FOREVER

a n d

ALWAYS

-------> Jordie <3

Yep, it's summer, and I graduated now in June. It was kind of sad, but it was ok I guess. I haven't been writing here at all in a loooong time because I really hate my blog cause of it's look. I really want a interesting blog, but I write more on another blog page then here to be honest.

 

Today I've been at work and I were there yesterday too. I'm tired of it, but I make money :) I get $16,16 per hour, and that's pretty good just to be 16, huh?:)
If you didn't know, I work with dementia people. They are kind of nice, but they can be hard to handle sometimes, but it's okey :)

 

I've been through alot recently, I'm still heartbroken but I'm still alive.

People will probably read my blog more now since every blogpost will be on twitter.com when I publish this.

I'll go to bed now, it's 11.10 pm soon so I need the sleep!

 

Hands down, you are the best thing to ever happen to me. I love you

 

 

 

 

I bet you didn't know that I am terrified of the dark, and every time I think of you, I smile. I bet you don't know that I hate thunderstorms but love dancing in the rain. Or how much I laugh with my friends & how much I truly enjoy being happy. I bet you don't know how many tears I've cried just for you, or how much I doubt myself every day. I bet you don't know how ticklish I am or how I can't make decisions. & How it drives me crazy when you look into my eyes. I bet you didn't know that I would do anything to be with you. But mostly I bet you didn't know how much I love you.